Meg og min bror snakker sammen:

Min bror: Her er den skjorten som jeg lurte på om du kunne fikse for meg. Har du noen idè om det går?
Jeg: Få se....jada, jeg har noe stoff her...jeg må legge det under, for hvis jeg bare syr flengen vil den rakne opp igjen, stoffet er så tynt, men dette blir jo ok, selv om man ser det er lappet.
Min bror: Det kan gjerne se lappet ut. Og så var det to knapper som manglet.
Jeg: Jeg har noen liggende. Skal få gjort det imorgen. Da fikser du bremsene på sykkelen min, sant?
Min bror: Har du delene?
Jeg: Vent så skal jeg se...ja, jeg har de her.
Min bror: Bra, da kommer jeg bort en kveld.
Jeg: Topp! Jeg vil gjerne se på, sånn at jeg lærer det.
Min bror: hehe. Ok.

Her er flengen ferdig fikset

Det gjøres sikkert tusenvis av slike tjenestetransaksjoner hver eneste dag. Hvis ingen i nettverket/familien/vennekretsen har kunnskapen eller ferdigheten man trenger, går tingene enten i bosset (hvis det er billigere å kjøpe nytt, som i skjorte-tilfellet), eller man må betale for hjelp.
Hvert nabolag burde hatt en oversikt og lett tilgjengelig tjeneste-oversikt, slik at man ved noen tastetrykk kunne finne ut hvem man skal henvende seg til for nettopp den tjenesten man trenger, og for å komme i kontakt med dem man kan bistå.
Forresten har vi en spinningsykkel i kjelleren som store deler av tiden står ubrukt, hvis noen har lyst på en innendørs sykkeltur i høststormene...

Novemberstemning

Eksamensforberedelser

Her er grunnen til at det har vært taust på bloggen i noen uker:
For å gjøre min egen livssituasjon litt mer bærekraftig, har jeg i høst blitt student. Dertil hører med den herlige syssel EKSAMEN. Og det beste med eksamen er som kjent at de kommer, varer, og tar slutt. Og nå er jeg endelig kommet til den siste fasen, hurra!

Jeg har fått tid til å lage tre julekuler.

Legge opp og strikket to riller på rødhettekåpe til Alma (med gullglitter), kanskje den blir ferdig til jul?

Og fyllt opp frysen med kortreist villsaulam fra Losna og laks fra Stryn, begge steder i det vakre nordlige fylket Sogn og Fjordane.
Med andre ord: kom desember!
Men vent gjerne et par-tre dager så jeg får fullført adventskalenderen...

Nyheter på bloggen

Nå har denne bloggen eksistert i ca ett år, og det er stemning for fornyelse!
Hittil har det vært min blogg, og innleggene har kommet etter innfallsmetoden. Og som leserne sikkert har merket, så er min morspermisjon over, og tiden til blogging blitt litt knappere enn ønskelig...
Men nå skal det bli mer liv her i gården, for med så mye bærekraftig aktivitet på Landås, er det nødvendig at vi er flere som rapporterer og mener og tenker høyt.
Derfor åpnes bloggen for den fantastiske Agnes Tvinnereim, en motor av engasjement, visjoner og ideer!
Følg med, følg med!

Om naturlover og evolusjon

Det er fra naturens side pant på metallbokser der det har vært leskedrikker som brus, saft, øl og kullsyrevann.
Dessverre har ikke metallbokser som inneholder tomater, mais, makrell i tomat, mutert slik at evolusjonen også her har tillatt pant, så man må anta at metallbokser har vært tilpasset sitt miljø uten en slik lønnsom returordning.
Det er imidlertid lett å se at i forhold til reproduksjon, er det den første kategorien metallbokser som får flest avkom.
Mang en metallboks av siste slaget havner i det vanlige bosset, og derfra bærer det rett på dynga og senere i forbrenningsanlegget, i et grusomt tilintetgjørelsesprosjekt. Enkelte heldige medlemmer av arten finner sin vei til en gjennvinningscontainer og får slik spredd sine gener. Men ettersom den første arten metallbokser gjennom evolusjonen har utviklet panteordningen, vil disse boksene lett utkonkurrere tilbakestående arter i levetid.
Man kan diskutere (her som overalt) hva som er arv og hva som er miljø. Hva har kulturen og det sosiale samspillet betydd for aktiviseringen av de spesifikke pante-genene? Herom strides de lærde, men man kommer vel ikke utenom den sosiale organiseringen gjennom suksessbedriften Tomra, og dens betydning for hvilke egenskaper som har blitt favorisert. Samtidig må man ikke glemme disse boksenes fantastiske evne til å gjøre seg attraktive for forbrukeren, som på sin side opplever en positiv forsterkning hver gang han panter en metallboks og får penger igjen. Et nydelig eksempel på hvordan naturen innretter seg i et samspill mellom ulike arter.

Det sies at evolusjonen går fortere nå i moderne tider, ettersom det finnes flere folk og et større mangfold av gener i populasjonen. Det gjenstår å se om den andre typen metallbokser vil utvikle en lønnsom returordning innen vår levetid. Den som lever lenge får se.

foto:ntnu.no

En veldig dårlig nyhet som ender med et løfte jeg ikke kommer til å klare å holde

Hjelp hjelp!
Sushi er ikke bærekraftig kost, melder Grønn Hverdag her.
Jeg får vondt i hjertet av tanken på å avstå fra det som nok må være de lykkeligste øyeblikkene i mine liv, nemlig de med pinnene mellom fingrene, og mellom pinnene en herlig bit som er på vei inn i munnen...ååå, kjære Grønn Hverdag, ikke ta fra meg sushien!
Men se - det er håp i alt det triste. For min suverene favoritt, nemlig det bløte, smakfulle KAMSKJELLET får grønt merke og plassering under overskriften Spis i Vei.
Neste gang jeg skal spise sushi blir det tolv biter med kamskjell og tre med krabbe.

Bilde: Grønn Hverdag

I kveld går jeg sulten til sengs, og dette er siste gangen jeg googler middagsmaten

Inntil nylig het min nye favorittfisk Pangasius.

Det dumme er at den er importert til Rema fra Vietnam, en lang reise når havet rett utenfor stuedøren er fullt av fisk, kan man si, kan man si. Men her kommer det som er bra: Fisken er bærekraftigoppdrettet og anbefalt, og det er mer enn man kan si om atlanterhavslaksen.
Men så oppstår kontroversen.
Med litt enkel googling, kommer det frem både det ene og det andre om denne favorittfisken. Den er lav i næringsinnhold, det dreier seg helst om lite omega3. Men det som verre er: den kan inneholde giftige bakterier, og er foret på så ekle ting at jeg ikke har lyst å skrive om det. Dessuten kommer det dansk kritikk om de elendige miljømessige forholdene i oppdrettene.

Nå havner jeg i det oppgitte hjørnet igjen, for hva i alle dager skal man spise? Og hvem skal man egentlig tro på? disse?
Eller disse.

I anledningen lavkarbodiettens seiersgang over landet, stemmer jeg i en sang:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen
han blir så doven og så lat og veldig tykk i magen.
Men den som spiser gullerøtter
knekkebrød
og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han blir sånn passe mett i magen
glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille.

Vil NRK at jeg skal stemme Arbeiderpartiet?

Det nærmer seg valget, og jeg har tatt NRKs valgomat.
Jeg har tatt den flere ganger.
Jeg ble nemlig forundret over svaret.
NRK vil at jeg skal stemme Arbeiderpartiet.
Og det selv om ett av spørsmålene er som følger:

«For å trygge økonomisk vekst trenger vi fortsatt industriutbygging, selv om dette skulle komme i strid med naturverninteressene»

Dette synes jeg oppsummerer Aps miljøpolitikk temmelig presist. Vel og merke hvis man er ENIG. Det er jeg stort sett IKKE.
Derfor henger det ikke på greip for meg at dette partiet kroner min liste over utkårede partier. Vel og merke en prosent over neste parti, så det er tett i teten.

Og partiet som puster AP i nakken er Miljøpartiet De Grønne.
Min venninne Lisa, som også er en jeg gjerne lytter til og som stadig synes å komme med kloke ord, har tatt det (for mange) skremmende steget over i POLITIKKEN!
Hun står på andreplass på De Grønnes liste i Os. Ikke akkurat en garantert plass, men jeg håper at mange slenger en stemme til henne, så hun får være med i styre og stell, det ville være en berikelse for nabokommunen!
Lisa sier: Jeg prøver å forandre verden med alt jeg gjør, da må jeg prøve om det går an via politikken også.
Man skulle jo anta at det var stedet for denslags, ja.
Men jeg er ikke helt sikker.
På mange måter har jeg mer tro på initiativ som Bærekraftige Liv. Der politikken dreier seg om å bli gjenvalgt og gjøre seg digg for velgerne, har for eksempel Bærekraftige Liv et langt perspektiv, som handler om å bo og leve seg inn i fremtiden.
Akkurat i miljøpolitikken synes et opplyst enevelde som den eneste styreformen som kan klare å snu skuten mot en mer bærekraftig destinasjon. Og det temmelig hardt styrbord!
Som de fleste andre som er opptatt av miljø og klima, etterlyser jeg politikere som våger å si upopulære ting, og som gjør det høyt nok, og tenk så fantastisk hvis de også har humor, glød og entusiasme, slik at alle ser at endringene ikke gjør verden mer dyster. Faktisk er det jo helt motsatt. Det er jo de som taler for å fortsette forurensningen og forbrukskarusellen som sender mørke skyer over oss.
For all del - man får de politikerne man fortjener. Hvis nå politikerne er opptatt av å gjøre seg attraktive for velgerne, så må jo nettopp velgerne si ifra at vi tåler forandringer, at det er ingenting vi heller vil.
Uansett, jeg håper de som vinner valget var tilstede på Landåsfest, og ble smittet av entusiasmen for et mer bærekraftig liv.